ETTERORD

Av Professor Georg Hygen

Vi har hatt mange synske mennesker her i landet i tidens løp:
Vis-Knut (1792 - 1876), Vis-Kari (1825 - 1913), Fløttumsgutten (1893 - 1923), Lebesbymannen (1858 - 1929), Marcello Haugen (1878 - 1967), Karl Tandstad (1868 - 1950) og hans datter Olga Tandstad Skaue, Inga Tamnes og Anna Elisabeth Westerlund for å nevne noen av de best kjente (se Bergo, 1974).

Felles for dem alle er at de har vært nesten fullstendig neglisjert av vitenskapen. Professor Harald Schjelderup, grunnleggeren av psykologutdanningen i Norge, er vel den eneste jeg har kjent fra våre universitetsmiljøer som har tatt synskhet og andre paranormale fenomener på alvor. Hans klassiske verk "Det skjulte Menneske" (1961, ny utg. 1984) fikk likevel ikke den banebrytende betydning som det kunne fortjent. Dogmer og fordommer var for fast inngrodd i det vitenskapelige miljø, og er det fremdeles.

I denne forbindelse er det verdt å nevne hva en av vår tids fremste hjerneforskere, Sir John EccIes, gjør klart: at den materialistiske virkelighetsmodellen kommer fullstendig til kort når det gjelder å forstå sammenhengen mellom hjernecellenes aktivitet og vårt sjelelivs organisasjon. Den kan bare forklares ut fra en dualistisk (todelt) modell, hvor den sjelelige komponenten er dirigent (Popper & EccIes 1977).

Som en følge av at forskere flest i etterkrigstiden bare spente sine materialistiske skylapper fastere, ble ingen "paragnoster" forsvarlig vitenskapelig studert. Derfor er det blitt alt for lettvint både hjemme og ute å avfeie de mange tilforlatelige beretningene om dem som "anekdotisk materiale" underforstått "ikke noe å stole på".

I denne situasjonen var det et lykketreff at den synske Lodvar Kaarstad og mediespesialisten Torstein Røyne kom i kontakt med hverandre og bodde såpass nær hverandre nord i Valdres at de kunne gjennomføre et fortrolig og fruktbart samarbeid. Jeg kan kanskje tilføye at de begge er tvers igjennom hederlige og sannhetskjære mennesker. Det betyr meget på et område hvor det har vært så mye av det motsatte.

Denne boken er det første materielle resultatet av 10 års meget aktiv innsats, og med den bør det være slutt på vitenskapens Tornerosesøvn. Nå er det ikke mulig lenger å bruke den forslitte anekdoteetiketten.

Røyne har tatt moderne teknologi i bruk og anvendt effektivt opptaksutstyr, så både Kaarstads utsagn og bekreftelser fra de mange vitner og spørsmålsstillere er ugjendrivelig dokumentert. I så måte er denne boken ganske enestående også i internasjonal sammenheng. "Bortforklaringsekspertene" blir lettvektere overfor dette solide materialet. De har ikke lenger noe de skulle ha sagt. Det måtte da være å bortforklare alt det tøvet de er kommet med tidligere, men det har jo liten interesse nå. Det en derimot må kunne håpe på, er at andre vil få mot til å følge i Kaarstads og Røynes spor, og at universitetene omsider vil få øynene opp for det uhyre viktige forskningsområdet som har fått ligge så alt for lenge brakk i fordommenes skygge.

Enkelte ihuga materialister har fra tid til annen ytret frykt for at hele naturforskningens imponerende system av erfaring og innsikt ville falle i grus hvis parapsykologien skulle få gjennomslag. Sånn er det heldigvis ikke. Det er bare falsk alarm. Det er ikke materialistisk naturvitenskap det dreier seg om. Tvert imot er det fenomener og opplevelser som ikke kan forklares på rent naturvitenskapelig grunnlag, fordi de i bunn og grunn er av ikke-materiell karakter. Det er ikke de etablerte kunnskapene som svikter, men forestillingen om at det ikke lenger finnes noe område av virkeligheten som fremdeles ligger utenfor den materialistisk-mekanistiske vitenskapens horisont. Parapsykologien er i prinsippet en humanistisk vitenskap. Det er mennesker og menneskelige evner som er i søkelyset, spesielt sjels- og åndsevner. På det området kommer en ikke langt med metermål og vekt. På tide med en smule klarsyn omkring begrepene her.

Når det gjelder klarsynet, slik Kaarstad og Røyne har dokumentert det i denne boken, er det ett moment det kan være grunn til å gjøre spesielt oppmerksom på. I vanlige klarsynsopplevelser dreier det seg om ofte ganske detaljerte visjoner som gir korrekt informasjon om mennesker og dyr, steder og hendelser som den synske umulig kunne fått greie på gjennom sitt vanlige normale sanseapparat. Men i en del av Kaarstads visjoner kommer noe annet til. Det er selveste tiden som på sett og vis blir gjennomsiktig for hans blikk. Han opplever ikke bare situasjonen slik den er i øyeblikket langt utenfor synsvidde, men undertiden også slik den nylig har vært, eller sånn den snart kommer til å bli. Legg merke til episoder hvor Kaarstad for eksempel forteller hvor en bortkommet sau eller ku gikk før den kom dit den står nå (fornsyn). Eller andre tilfeller hvor eieren av en bortkommet gjenstand får vite at den snart vil komme til rette igjen (framsyn). Denne manglende respekt for vår vanlige tidsregning synes å være karakteristisk for synskhetens natur. Det er noe vi foreløpig bare kan konstatere, men ikke forstå eller forklare. Røyne har fortalt meg at det bare er en mindre del av det store materialet han sitter inne med om Kaarstad, som han har kunnet ta med i denne boken.

Nå kunne han ønske å arbeide videre med dette. Men det er ikke bare "tidtrøyte" å drive med forskning i vår tid. Det er arbeid først og fremst. Ganske intenst arbeid også, og uten tidsbegrensning. Det krever ressurser, og jeg håper de som forvalter forskningsmidler, vil forstå hvilken betydning det vil ha om Røyne kunne få den støtte han trenger for å kunne fortsette sine undersøkelser.