Innledning til boken om Lodvar Kaarstad

Lodvar Kaarstad var alt blitt et begrep da jeg var smågutt. Jeg husker at det ofte var snakk om at Kårsta'n hadde vært innom på forskjellige gårder i bygda og tatt ut vann. Det ble sagt at han også skulle kunne se ting som ikke andre kunne se. Noen av de voksne fikk noe rart i stemmen når de snakket om denne karen. Andre bare blåste av dette.

Jeg traff Lodvar første gang i 1982. Han var da blitt 75 år. Han hadde fått grå stær og kunne derfor ikke se skarpt lenger. En av de første gangene jeg reiste over Eggeåsen og hjem til til ham, kom jeg nok til å sitte i litt for dype tanker gjennom veikrysset ved Øygarden. Jeg kjørte feil, og da jeg endelig oppdaget dette, var jeg kommet såpass langt at jeg like godt fortsatte, og tok veien om Ryfoss.

Og du kjørte om Fossen i dag !? spurte Lodvar da jeg kom frem. Da jeg spurte hvordan han kunne ha sett dette, han som nesten ikke kunne se, svarte Lodvar at han så det på en annen måte. Han spurte om jeg hadde tenkt på ham mens jeg kjørte, og det hadde jeg nok gjort fordi jeg var nokså opptatt av hvordan møtet med ham ville bli. Jeg har lenge interessert meg for denne typen kommunikasjon fordi den er så underlig. Den tilhører en annen dimensjon, hvor tanken synes å spille en viktig rolle.

Heldigvis for meg og min undring over dette, bor Lodvar bare noen km. fra der jeg bor. Det har derfor blitt mange turer over til Lodvar og Ingrid på Riste. De skal begge to ha stor takk for den tålmodighet de har vist meg gjennom årene. En takk også til alle de som velvillig har tatt imot meg og fortalt sine merkelige historier om Lodvar Kaarstad.

Jeg har hatt mange spennende diskusjoner med Lodvar, som også har gjort det mulig å få dokumentert enkelte fenomener med både lyd- og videoopptak. Over en ganske lang periode, reiste jeg over til Lodvar en fast dag hver uke. Stadig ringte det folk med alle slags spørsmål. - Lodvar så bare rett frem, og svarte som om han skulle sett det han ble spurt om, rett foran seg. Noen ganger virket det etterpå som om han selv var like forundret som meg over svarene han selv ga.

Hvorfor skulle jeg si dette ?

Det har gjennom årene blitt mange timer i telefonen med Lodvar, fordi det ble til at jeg stadig oftere ringte ham for å høre om det var noen nye interessante tilfeller.

En kveld jeg tenkte på å ringe, kom jeg på at jeg skulle programmere telefonnummeret hans inn på minnet i telefonen, da ville jeg jo slippe å slå telefonnummeret hans hver gang. Etter innprogrammeringen av nummeret, trykte jeg på "Lodvarknappen" og kunne høre at det ringte i andre enden. Litt etter hadde jeg Lodvar på tråden:

Og du har programmert meg inn på telefonen din?

Ja, når merket du det?

Like før du ringte.

Når dette skrives, har jeg akkurat snakket med ham. Han kunne denne gang bl.a. fortelle om en som hadde ringt om en kubjelle som var blitt borte:

Jeg sa de skulle lete der det gikk en sti som kuene brukte å gå, - og så skulle de gå over en bekk, og et stykke bortover der - der er det en krok på den stien, - og der skal bjellen ligge ved en bjørk -
Og der lå den.