Nå må Lodvar tas på alvor.

"En må kunne håpe at andre vil få mot til å følge i Kaarstads og Røynes spor, og at universitetene omsider vil få øynene opp for det uhyre viktige forskningsområdet som har fått ligge så altfor lenge brakk i fordommenes skygge".

Dette skriver professor Georg Hygen i etterordet til Torstein T. Røynes bok om synske Lodvar Kaarstad fra Lomen. Han nevner i den sammenheng også at Røyne gjennom ti år har samla et langt større materiale enn det som presenteres i boka, og er interessert i å kunne arbeide videre med dette. Her ligger det ei stor utfordring til dem som forvalter forskningsmidler.

Og et sitat viser at Lodvar har visse visjoner også om dette:

"Jeg tror du kommer til å skrive ei bok til, jeg".

Torstein Røyne er kjent som en grundig kar i det han foretar seg. Dette fornekta seg ikke da han tok de skritt som skulle føre ham inn på forfattervegen heller. Han har brukt nær sagt de opptaksmidler som tenkes kan, tatt kontakt med et stort antall kilder, og kjørt alt materialet inn på data. Det som nå er kommet i bokform, er et utvalg på omtrent hundre forskjellige beretninger av et samla antall registrerte på innimot det sju-dobbelte.

At bandopptakere er flittig brukt, er slett ikke bare av makelighetshensyn. Gjennom dette har han bedre kunnet fange opp nyanser i ordbruken. En ting er at slike lett går tapt ved skriftlig nedtegning, mer alvorlig er det at. det kan oppstå mistolkinger.

Boka om en beskjeden kar i Lomen fortjener altså en plass i norsk vitenskapelig litteratur. Hvor stor kan bare framtida vise. Kjedelig er den imidlertid på ingen måte. Til det er stoffet i seg sjøl for fengslende. Dessuten gir den minimalt bearbeidde gjengivelsen av reaksjoner fra forskjellige hold sterke inntrykk.

Torstein Røyne konstaterer sjøl med undring at ingen før ham hadde grepet fatt i det spennende stoffet kring Lodvar Kaarstad. Det må en gi ham rett i, i de øvre delene av Valdres har jo mannen vært som ei legende gjennom langt over en mannsalder. Det ble litt etter hvert noe sjølsagt å kontakte ham når krøtter var samla eller verdifulle eiendeler forlagt. Og gjetordet spredtes, langt ut over Valdres' grenser.

Visjoner av tradisjonell karakter dominerer bak de smakebitene som er gjengitt, men man må og så nikke gjenkjennende til historier med et mer moderne tilsnitt. Dette gjelder for eksempel borekrona som kom på avveger under arbeidet med den 450 meter lange trykksjakta i Lomen kraftverk. Det var meningen å få et gjennombrudd til hallen der kraftstasjonen skulle ligge, men da den beregna avstanden var tilbakelagt, måtte man bare konstatere skivebom. Rumling inne i fjellet kunne høres, men slik lyden forplanta seg, var det uråd å si hvor den kom fra. Lodvar kunne imidlertid fortelle hvor krona befant seg, og dette skulle vise seg å holde stikk.

Det å kunne se for seg hvor noe befinner seg i øyeblikket er uforklarlig nok. Det bringes imidlertid også eksempler på at den synske evna har overskredet tidsbarrierer. Dette kommer for eksempel fram ved utsagn om hvorvidt en mista ting vil komme tilrette igjen eller ikke.

Lodvar Kaarstad er mye benytta som vassprofet. Akkurat det å kunne gå med kløfta og få utslag der vassåra fins er nok en evne han må dele med mange. Rarere blir det når han kan rettlede folk på et sted der han aldri har satt sine bein, at graver de så og så mange meter ned på et nærmere angitt punkt, vil de finne vatnet i rikelige mengder. - Flere beretninger, blant anna hos forfatteren sjøl, bekrefter at dette har holdt stikk.

Mennesket Lodvar Kaarstad får vi også glimt av gjennom beretningene. Han var født i svært beskjedne kår, og kom tidlig til øvre Riste, som skulle bli tilholdsstedet gjennom hele livet. Og av folka på garden får han skussmål som en lojal og solid arbeidskar som tok hand om alt forefallende.

Etter som evna hans ble kjent, ble det mer og mer spørsmål etter karen gjennom telefonen, og her må det legges til at det nok også forekom mysterier som kunne løyses rett og slett ved bruk av praktisk skjønn. Noe av det karakteristiske var at han aldri krevde betaling for å hjelpe, men at han nok kunne være temmelig tverr i replikken om noen ringte for å sette ham på prøve eller for å drive gjøn. Å briljere med egne evner var ham fremmed, men det skinner gjennom at han satte stor pris på å få tilbakemelding om hvorvidt de beskjedene han ga, holdt stikk.

Den synske evna har neppe bare vært til glede. Det er ikke akkurat i de lykkeligste stundene i livet at noen søker bistand, og for en med følsomt sinn kan andres sakn være tunge å få lagt i fanget. Men Lodvar har en arv å føre videre, han er i slekt med Vis-Knut.

Olav  Robøle     "Valdres"